• 17.12.2015, 21:00

da og nå


God kveld dere! Hatt en fin dag? Selv har jeg bare slappet av, spist mye og tatt det helt med ro. Er ikke helt 100%, så en dag på sofaen gjorde seg virkelig. I morgen blir det kontroll hos legen og forhåpentligvis blir jeg ferdig med julegavene etter det. 


 

Rotet meg gjennom bildene på pcen i dag og kom over dette som ble tatt for noen månder siden. Det er så utrolig artig å se tilbake på bilder som ble tatt for ikke lenge siden, og se hvor stor forskjellen er nå. Var jeg noen gang så liten?! Jeg husker såå godt at jeg følte meg stor på denne tiden, og mente at nå måtte jo folk se at jeg var gravid! Ca 12-13 uker på vei her, og bilde nummer to er fra tirsdag - altså 28+0. Akkurat nå føler jeg meg faktisk ikke særlig stor, og jeg har en følelse på at magen har "stoppet opp" å vokse. Den har nok sikkert ikke det, men med tanke på hvor fort den vokste i ukene rundt 20-24 så har det nok roet seg litt. Lille A er jo hele 1050g og 35cm. Utrolig rart å tenke på! Hun skal riktignok bli tre ganger så stor til mars, så det kan bli morsomt å se hvordan jeg blir seende ut før hun kommer!

  • 14.12.2015, 15:41

Ting jeg ikke visste før jeg ble gravid


Å bli gravid er en fantastisk ting, det skal jeg ikke si noe på. Det er en helt unik opplevelse som jeg unner alle og enhver å få oppleve. Når det er sagt så må jeg faktisk påpeke at det er ikke fullt så fantastisk som jeg hadde trodd etter å ha fulgt med på fotballfrue og andre kjente bloggere og instagrammere. Her er en liste over ting jeg ikke hadde forventet når jeg ble gravid:

 

- Sovestilling. Jeg ante ikke hvor avhengig jeg var av  sove på magen før jeg ikke lenger hadde muligheten. I tillegg er det ikke noe særlig å ligge på ryggen, som fører til at jeg må ligge på siden, noe jeg absolutt ikke kan fordra. Søvn har virkelig blitt et problem de siste ukene. 

- Ikke nedpress, men opp-press(?) Jeg hadde hørt om nedpress før jeg ble gravid, men det har jeg ikke merket noe til. Jeg har derimot vært plaget med at lille (eventuellt livmoren) skviser seg opp i ribbebeina mine. Jeg vil ikke gå så langt som å si at det er vondt, men det er absolutt ikke noe digg heller.  

- Hormoner. Hvem har vel ikke hørt om gravid-hormoner? Jeg hører iallfall støtt og stadig om disse gravide kvinnene med ekstreme humørsvingninger, men av en eller annen grunn så trodde jeg ikke helt på det. Jeg har aldri vært plaget med pms og merket noe til humørendringer før eller i uka, og kanskje ment at damer bruker det som en unnskyldning - samme som disse gravide damene. Jeg kan si så mye som at det ikke er tilfellet. Jeg har aldri vært personen som gråter av triste filmsnutter eller nyhetsartikler, men nå er jeg utrøstelig i timevis. Jeg blir rett og slett så utrolig forbanna over den minste ting, og i neste øyeblikk ligger jeg i en dam av mine egne tårer.

- Jeg nyser. En ganske morsom "gravidplage" jeg har hatt er at jeg nøs ukontrollert minst 30 ganger om dagen, gjerne 5 ganger på rekke og rad. 

- Pels på magen. Magen er serøst full i hår. Ikke særlig sexy.

- Taco er fienden. I måndesvis klarte jeg ikke tanken på taco.Jeg har alltid elsket taco, og det er jo ikke fredag uten taco vell? Plutselig en dag sa magen bare stopp, og taco var plutselig det verste jeg visste, og det endte opp med at jeg fikk raserianfall hver fredag når mamma kom hjem med tacoingredienser. Du må da forstå at dette ikke er akseptabelt vell?

- Alt under knehøyde eksisterer ikke. Å bøye seg ble plutselig et mareritt, og det har gjort til at shaving av legger, å ta på seg sokker og å i det hele tatt sette seg på huk er mission impossible. Dere kan da tenke dere hvordan det er for meg som jobber i skobutikk og ikke sjelden må bøye meg ned for å hjelpe kunden med å ta på eller kjenne på skoen. Ikke digg. 

- Kviser. Det har heldigvis roet seg kraftig nå i det siste, men i den første perioden av graviditeten var det faktisk så ille at jeg ikke klarte å se meg selv i speilet, og gråt faktisk flere ganger (igjen: disse gravidhormonene) fordi jeg følte meg så stygg. 

- Tendenser til alzheimer. Jeg glemmer alt, og da mener jeg alt. 

- Drømmer som om jeg er på tidenes syre-trip. Noe av det morsomste, men kanskje også mest skremmende med graviditeten må jo være alle disse sære drømmene. Jeg har minst 3 i uka, og den ene er sykere enn de andre. Flere ganger har jeg drømt at jeg har født, og at babyen er så liten at den har plass i lomma, eller at den er på størrelse med en 3-åring. I tillegg har jeg deltatt i en herlig blanding av SAW og Hunger Games et par ganger, og dette er ikke i nærheten av det rareste jeg har drømt om. Gled dere!



Noen som kjenner seg igjen, eller har noe å legge til? 

  • 28.11.2015, 16:57

Jeg skylder moren min 2.mill


Funfact of the day: Når du er voksen nok til å flytte for deg selv skylder du foreldrene dine i gjennomsnitt 2 millioner kroner. Ikke småpenger det nei!


 

Heisann! Må bare beklage fraværet mitt, men de siste dagene har vært preget av 0 søvn og febersyke. Skulle jo vært på både jobb og julebord denne helgen, men slik ble det ikke. Har kun slappet av med familie, og godt var det. Min fine mamma fyller år i dag, og da blir det selvsagt kake og grøt med hele gjengen. Mmmm!

Ellers tenkte jeg å svare på spørsmålsrunden i morgen, så husk å legge igjen en kommentar i innlegget her dersom du lurer på noe. Ha en fin lørdag alle sammen!

  • 22.11.2015, 12:47

Spørsmålsrunde


Jeg har fått endel spørsmål både i form av kommentarer og meldinger den siste tiden, og tenkte derfor at det beste ville være å svare på alt i et samlet innlegg. Så om du har noen spørsmål, enten det handler om graviditeten eller noe helt annet så er det bare å fyre løs i kommentarfeltet! 



 

  • 20.11.2015, 10:00

Trening uten resultat


Hei og hopp! Nå er jeg på vei til jordmortime, og deretter tenkte jeg at jeg skulle få meg en liten økt på spenst. Planen er å fokusere på cardio, og kanskje trene litt styrke etterpå. Ganske morsomt dette her med trening under graviditeten. Selv om man gjør det regelmessig, så blir man ikke akkurat noe slankere av det. Bra er det uansett for både meg og mini, så det er bare å nyte å ha en frisk kropp så lenge jeg kan!






Flere som bruker helgen sin fornuftig? Ha en fin helg da, dere!

  • 18.11.2015, 16:51

Streetstyle - inspo


Å kle seg pent etterhvert som magen begynner å stikke ut er virkelig ikke så lett som det ser ut. Selv føler jeg meg som en strandet hval i så å si alt jeg eier, og så er ikke utvalget i mammaklær noe å skryte over etter min mening. Her blir de gamle bikbok buksene enda brukt med en strikk i knappen. Kanskje på tide å investere i mammabukser snart? Selv finner jeg ingen nettbutikker med klær til oss gravide jeg faktisk liker, så om noen har forslag er det bare å skrike ut!

Litt inspirasjon fra Pinterest

Ha en flott dag, fine dere!

  • 16.11.2015, 18:23

Det skal ikke være flaut å bli alenemor


"Skal du bli alenemor?"

I ganske mange månder har jeg unngått dette spørsmålet som pesten selv, rett og slett fordi jeg var flau. Jeg følte meg misslykket som ikke kunne gi barnet mitt den kjernefamilien som hun fortjener, og jeg var rett og slett redd for hva folk ville si. Lenge gruet jeg meg, og fant på vage svar som ikke helt gav mening, men nå er jeg ferdig, for sannheten er at ja, jeg er alene.

De siste måndene har definitivt vært de tøffeste i hele mitt liv, det skal jeg ikke legge skjul på. Å bli ung mor er en ting, og når du står alene i tillegg blir ikke saken noe enklere.

Jeg har gruet meg mye og lenge til det jeg har i vente. Jeg var deprimert og utslitt i så lang tid, samtidig følte jeg at jeg måtte holde humøret oppe. Å vise at jeg var svak, eller at jeg hadde det tøft var rett og slett ikke et alternativ, så jeg skjulte det så godt jeg kunne. Det var en ond sirkel. 

Å dele dette er virkelig så langt utenfor min komfortsone som du får det, for jeg hater virkelig å åpne meg for mennesker på denne måten, men på et eller annet tidspunkt gikk jeg fra å holde alt inne, til å få en forferdelig trang til å bare rope ut sannheten. Jeg er ferdig med å unngå temaet, og jeg er ferdig med å være redd for hva andre vil tro og mene om meg, for når alt kommer til alt så er det jo ubetydelig hva folk jeg såvidt kjenner sier om meg, er ikke det?

Det skal ikke være flaut å være alene med barn, det er jo tross alt jeg som kommer ut i fra dette som en vinner, og det er jeg som får oppleve det mest fantastiske livet har å by på - nettop det å bli forelder.

  • 12.11.2015, 23:39

Var graviditeten planlagt?


Er det et spørsmål jeg får støtt og stadig om dagen så er det "var graviditeten planlagt?", noe som har fått meg til å tenke en del.

I en alder av 18 så er ikke det mange som planlegger, eller i det hele tatt kan se for seg å bli gravid, og det å bli mamma. Selv gjorde jeg ikke det. Jeg var som 18-åringer flest; var med venner, gikk på skole, jobbet deltid og var på byen i helgene. Jeg skulle studere i utlandet, flytte til en stor by og leve livet før jeg ble mamma, men slik ble det ikke. Sånnsett gikk den planen "i vasken", og på den måten var ikke jenta mi planlagt. På mange måter var hun ikke det. Men så kommer vi tilbake til det spørsmålet; "var hun planlagt?"



Om vi går tilbake til den dagen jeg satt på baderomsgulvet med en positiv graviditetstest i hånda, klump i halsen, skjelvende hender og tårer i øynene, så begynte det hele. Planleggingen. Skulle jeg ta abort? Skulle jeg beholde?

Det begynte med en plan om å ta abort, men utviklet seg til en plan om å bli mamma. Jeg såg den lille jenta mi for første gang når hun var kun 9 uker gammel. Hun var ikke særlig stor, men likevel kunne man se at det var et bittelite menneske. Fra den dagen kom alle disse planene om livet videre. Jeg planla fremtiden min, rollen min, ja rett og slett livet mitt.

Missforstå meg rett; jeg vet at det er umulig å planlegge livet sitt, og en baby gjør jo det enda verre, men til en viss grad så har jeg jo en plan.

Når folk stiller meg det spørsmålet så kjenner jeg at jeg blir så oppgitt, fordi sannheten er at rundt 50% av oss er ikke planlagte. Du som leser dette er veldig mulig et resultat av en uplanlagt graviditet. Jeg vet iallfall at jeg aldri var en del av planen, men her er jeg. Man kan være 18, og man kan være 30 og likevel havne i den situasjonen hvor man er uplanlagt gravid, men hva har det egentlig å si? Hadde babyen min vært uønsket hadde jeg ikke gått gjennom alt dette. Hun er veldig ønsket, og hjertelig velkommen.



I det øyeblikket du har bestemt deg for utfallet av graviditeten så mener jeg at spørsmålet om det var ønsket eller ikke er irrelevant. Selv om du har prøvd i 10 år, eller ble gravid med et uhell så betyr ikke det at man er mer eller mindre glad i den kommende ungen. Hun er "planlagt", selv om jeg ikke "prøvde" å bli gravid. Min baby er akkurat like mye verdt, etterlenget, og ikke minst like mye elsket som alle andres.

Helena Solheim

Jeg er en jente på 18 år som venter en jente i starten av mars 2016. Følg meg for opdateringer i graviditeten og hverdagen rundt det.

Search

Bloggdesign

hits